Snakk til meg.
Snakk til meg! Ikke til siden. Ikke over meg. Eller under. I hvert fall ikke bak meg.
Snakk til meg. Her jeg er. Jeg er her inne. Hvis du ser øynene, ser du en flik av meg. Jeg er mer enn som så. Jeg er et fjell. Under isen. En liten topp stikker opp. Fjellet rommer mer, enn det du ser. Vil mer, enn du forstår. Har stivnet.
Før var alt flyt. Vi fløt. Å se hverandre, var enkelt. Vi så det som var. Så hverandre inn i øyene, og likte det. Vi forsøkte ikke. Vi gjorde. Vi handlet. Vi gråt. Vi elsket. Vi løp. Vi lå stille, og bare så opp.
Nå er alt forandret. Alt som boblet, bruste og suste, er borte. Det er der fortsatt. Har frosset. Som et fjell. Under isen. Ligger og venter. På at våren skal smelte. Tine opp. Slik at vinter blir vår, også i dypet, der inne.
Når våren kommer, da skal vi snakke rent. Være frie. Løsslupne. La bekymringene vaskes bort med smeltevannet. La dem fosse ned fjellsidene, ut i den kalde fjorden. Slik blir mitt indre landskap fritt. Og litt mere ditt. Vi smelter sammen.
Da ser du mer av meg. Du kan ikke unngå det. Du trenger bare se, på meg. Det du så i øynene mine før, fins over hele meg. På innsiden. Og utenpå. Jeg er blitt fri. Kjenner det på pusten. Jeg er titt og ofte, litt andpusten.
Kai Nygård
